De er ulike. Høylytte, små, syke, varme, morsomme, rare. Høye, stillferdige, kreative. De har til felles at de er kvinner og soner en dom i Bredtveit kvinnefengsel. Nå er det mars og kvinnedagen. I fengselet blir ikke dagen markert.
Hvordan har disse kvinnene det? «Vi skal ikke sone verre, bare fordi vi er færre!» er en av parolene i årets 8. marstog. Det er omlag 200 kvinner som til enhver tid sitter inne i norske fengsler. De utgjør 5 – 6 prosent, noe som betyr at 94 – 95 prosent av alle innsatte er menn. Fengsler blir ofte organisert ut ifra behovene til mannlige innsatte (Sivilombudsmannen 2017), og vi ser ut til å bry oss lite om disse 200 damene. Det er sjelden vi hører noe om eller fra dem.
Fordi damene er færre er det lite av alt. Kriminalomsorgen kutter, og damene er en minoritet. Dette med nærhetsprinsippet er vanskelig å få til, få soningsplasser gjør at mange blir plassert langt unna sine barn, familie og nettverk. Dette bidrar til en lengre vei tilbake til livet etter soning. For mødre med barn som ikke kan reise alene er det ekstra utfordrende. Det er langt for barn som bor i Bodø, til mor som soner i Oslo. Noen blir plassert i celle med for høyt sikkerhetsnivå fordi det er for få plasser. Noen steder må 4 damer dele en celle. Mennene har oftest celle alene, eller deler med en person til.
Jeg møter Katja som er fadder hos Stiftelsen Wayback – livet etter soning. En fadder har selv bakgrunn fra soning i fengsel, og er en hjelp for damene når de skal tilbake til samfunnet. En fengselsstraff skal være frihetsberøvende, «men når du har gjort opp for deg skal du komme ut igjen som et nytt og bedre menneske, omskolert eller etterutdannet, og bli noens nabo», sier Katja. Men hvordan bli klar for livet utenfor murene?
Det som bekymrer Katja mest, og som er verdt å rope opp om, er damenes begrensede tilgang til programvirksomhet og arbeidstrening. For flere enn 3500 mannlige fanger er det enklere å organisere kurs, kvalifisering og trening. Det lave antallet damer ser ut til å begrense mulighetene. Sivilombudsmannen (2017) konkluderer med at kvinner gjennomgående har dårligere tilgang til reell arbeidstrening enn menn i fengsel. Damene har også andre helseplager enn menn, og derfor andre behov enn majoriteten. En del strever med rus, kropp, psyken. Men er det ikke mange nok som trenger tilbud om rus- eller sinnemestring, så blir det ikke av.
Soningsforholdene har betydning for det som venter utenfor muren. Nå er det 8. mars og kvinnedagen. I år går vi for å gi damene som soner de beste forutsetninger for å bli aktive og ansvarsfulle samfunnsborgere! «Vi skal ikke sone verre, bare fordi vi er færre!»
Skrevet av Tea Skogsrud, Batteriet Oslo