BARN I FATTIGE HJEM

Av Leni Hemminghytt Rønbeck og Erik Bjerke - KREM

Tilgang til arbeid også for utsatte grupper – et verktøy i fattigdomsbekjempelsen.

De siste tiårene har Norge opplevd en negativ utvikling hvor stadig flere barn lever under fattigdomsgrensen. Barnefattigdom rammer spesielt barn av foreldre uten fast jobb og foreldre med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn rammer. Barn i store husholdninger, med enslig forsørger, i husholdninger som mottar sosialhjelp og barn av foreldre med lav utdanning er også utsatt.

Redd barna viser til at barnefattigdom i Norge ikke handler så mye om sosial nød, men heller om utenforskap og eksklusjon. Forskning viser at disse barna har større risiko enn andre barn for selv å bli fattige som voksne, at de i mindre grad enn andre barn deltar i sosiale aktiviteter, og at det er en sammenheng mellom inntektssituasjonen til familien og barns psykososiale helse.

Arbeidsinntekt er den viktigste inntektskilden for de fleste familier i Norge, og foreldres yrkesaktivitet er viktig for barns velferd. Lønnsarbeid definerer individets relasjon til velferdsstaten, og gjennom inntektsarbeid erverves rettigheter til ulike statlige ytelser og goder. Hva da med de foreldrene som står utenfor dette arbeidslivet? De som av ulike grunner ikke har tilgang til det? Hva er disse familienes virkelighet når det offentlige tyner ytelsene til det absolutte minimum eller enda lengre, fordi det skal lønne seg å arbeide?

Det bidrar til uhelse og fornedrelse både for voksne og barn, sier samfunnsforsker Karin Gustavsen. Og det utsetter barn og unge for påkjenninger som kan sette dem ute av stand til å være aktive samfunnsdeltagere som voksne. Denne samfunnsskapte sosiale reproduksjonen, kan vise seg å bli en av våre verste unnlatelsessynder når historien skal felle sin dom over både norsk og europeisk oppvekst- og velferdspolitikk.

Det skal lønne seg å arbeide – men da må det også være reel tilgang til arbeid.

De aller fleste har ressurser og kompetanse samfunnet kan ha nytte av, og de har et dypt ønske om å få lov til å bidra. Barrierer som møter dem kan være språk, helse, kvalifikasjoner, diskriminering, holdninger og kultur. Men disse barrierene er i de fleste tilfeller ikke uovervinnelige. Selvsagt er det utfordringer og kostnader. Men samfunnsgevinsten er stor på sikt. Og det er relativt bred konsensus i samfunnet og politisk om at ulikheter er negativt for et land. Mens mindre ulikheter bidrar til økt vekst. I velferdssamfunnet er det behov for å se etter nye løsninger, modeller og strukturer for å møte dagens og morgendagens utfordringer. Vi er må tenke nytt for å modernisere hjelpeapparatet – sosial innovasjon!

I familier der en eller begge foreldre er uten arbeid over tid, handler det ikke bare om å få seg en jobb, men å være i stand til å se muligheter. Evnen til å se muligheter for å komme seg ut av fattigdom synker radikalt om man lever I fattige hjem over tid. Ofte blir familien fanget i tjenestesystemene, i en sirkel der det ikke handler om endring, men om å holde hodet så vidt over vannet. Noe som er svært lite kostnadseffektivt. Det holder ikke å gi foreldrene ansvaret for å “skjerpe” seg, samfunnet må se dette som et felles anliggende og samarbeide bredt og på tvers i å søke nye muligheter og løsninger sammen. Vi må i større grad se på og endre de strukturer som opprettholder “status-quo”.

Vi må samarbeide for å skape muligheter, knytte nettverk og legge til rette for arenaer som kan muliggjøre flere innganger og bedre overganger til arbeidslivet. Vi må bygger broer, og skape relevant og konstnadseffektiv tjenesteutvikling, og gjennom samarbeid på tvers av fag og sektorer få bukt med økende forskjeller I Norge. Det finnes et ubrukt potensial i de som står utenfor det ordinære arbeidslivet og for å realisere dette må det bygges nettverk mellom NAV, bruker og næringsliv, kunnskap må deles og det er viktig å høre ut med de ulike aktørene hvordan et slikt samarbeid skal se ut.

Og det skjer noe på feltet nå. Selv om Norge er sent ute har vi de siste årene fått stadig flere sosiale innovatører og sosiale entreprenører. Mange av dem arbeider mot utenforskap, med integrering, ungdom, helse og arbeidsinkludering. Og mange har gode resultater og skaper modeller med overføringsverdi. Kommunenes sentralforbund har nå tatt sin rolle som utviklingspartner for kommunene på alvor. De savner kunnskapsdeling om de gode prosjektene, ofte startes nye på prosjekter på scratch. De ønsker å lette prosessen for de som kommer etter. Anne Romsås i KS påpeker også at tjenesteapparatet ofte er engstelige for å benytte disse nye tiltaksleverandørene. Profesjonsforståelse er en viktig faktor, og sammen med en 0-feilsstruktur blir det gjerne til at de velger det vante. KS ser behovet for å ta ned frykten for kompleksiteten, og gi rom til å invitere inn nye aktører. Bla ved å gi økt kompetanse i innkjøpsprosessen og endre på kriterier i denne.

Et konkret eksempel i regi av en sosial entreprenør der unge, (som kanskje skal bli foreldre en gang), får en sjanse:

A3mag.no

– Et spennende prosjekt for unge mennesker med interesser innenfor kommunikasjon og media, og som er inspirert til å ta tak i eget liv. Prosjektet gir unge mennesker opplæring og prosjekterfaring med relevans for arbeidslivet, en arena å vokse og modnes på – faglig, sosialt og menneskelig. Det er et vesentlig poeng at de unge får ordinær lønn under opplæringen. Med A3 ønsker de også å vise både næringsliv og hjelpeapparatet at unge kan og vil, og at produktet de leverer holder mål også kvalitetsmessig.

I år kom inspirasjonsheftet «Nye veier til samarbeid» – en «kokebok» om innovative samarbeid mellom offentlige virksomheter og sosiale entreprenører. Den er utarbeidet av kommunal- og moderniseringsdepartementet i samarbeid med aktørene.

Statsråd Jan Tore Sanner sier: Vi trenger innovasjonskraften som de sosiale entreprenørene representerer. Nye ideer der entreprenører kan fylle tomrom i velferdssamfunnet vårt – der det både skapes arbeidsplasser og bedre muligheter for flere. For kommunene kan sosiale entreprenører være et viktig tilskudd til innovasjonen og nyskapningen i tjenestene. Mange kommuner og statlige virksomheter kan være usikre på hvordan de skal gå fram. Hvordan får vi kontakt med sosiale entreprenører? Hvordan skal vi formalisere samarbeidet? På samme måte hører jeg at det kan være krevende for de sosiale entreprenørene å finne frem i offentlig sektor. Hvem tar beslutninger? Hvem kan vi fortelle ideen vår til? Jeg håper dette heftet kan gi begge parter større forståelse for hverandre, og gi muligheter for felles utvikling videre.

De sosiale entreprenørene kan gi viktige bidrag inn i det løpende fagutviklingsarbeidet, ikke for å fortrenge godt faglig arbeid men komme med nye perspektiver som kan bidra til å fornye tjenesten. Et eksempel er NAV Nordstrand i Oslo kommune som samarbeider med sosiale entreprenører i fag- og tjenesteutviklingen i bydelen. Målet med samarbeidet er å utvikle mer effektive og brukervennlige tjenester. Samtidig skal det bidra til en kultur for kontinuerlig fagutvikling og tjeneste innovasjon blant ansatte og leder. Samarbeidet startet høsten 2014 med KREM som utviklingspartner og hadde en åpen tilnærming til bydelens utfordringer innenfor de sosiale tjenestene på NAV-kontoret. Ut av dette er det blant annet satt i gang en større levekårssatsing i bydelen spesielt rettet mot barnefamilier, barn og unge.

For oss har innovasjon blitt en naturlig del av måten vi jobber på. Samfunn, kultur, politiske og organisatoriske forhold og innbyggernes behov endrer seg hele tiden. Da må også vi som leverer tjenester være i kontinuerlig utvikling, sier Ann Kristin Tveøy, leder i NAV Nordstrand.

Juni 2017
Leni Hemminghytt Rønbeck og Erik Bjerke
KREM – Kreativt og mangfoldig arbeidsliv
Samarbeidsforum mot fattigdom og sosial ekskludering.