Hvem våger en sosialhjelp som frigjør?

Tekst: Kai Rune Myhrer, daglig leder Batteriet Oslo. Publisert i Dagbladet den 23.08.2009

Fattigdom i Norge betyr fortsatt at mange tusen mennesker lever på utsiden av vanlig velstand. Hvem våger å bygge en sosialhjelp som er stor nok til å frigjøre egne krefter hos mottakerne? Fattigdommen i Norge er skjult, den er spredt og de fattige står i liten grad frem som en kollektiv gruppe. Bildet har endret seg. Nå er det særlig enslige forsørgere, langtidsledige og innvandrere som fyller statistikken over de fattigste her i landet. Mens alderspensjonistene har fått betydelig løft de siste par årene, har ikke-vestlige innvandrerne de siste 10 årene doblet sin andel av dem som har varig lavinntekt. Nesten 10 % av Norges befolkning tilhører familier med varig lavinntekt og slik har det vært de siste 10 årene.

Utenforskap
Utenforskap er en måte å beskrive hva som skjer med mennesker i Norge som er fattige pga dårlig økonomi. De er utestengt fra å delta i mange sosiale aktiviteter som folk flest tar som en naturlig del av tilværelsen. Utenforskapet  påvirker de unges utdanningsløp, deres yrkesvalg, helse og manglende inntreden på boligmarkedet. En ung, enslig og uføretrygdet mor med ansvar for to barn sier det slik i boka ”Fattig talt”: Det er tøft til stadighet å måtte si til barna at nei, det har vi ikke råd til. I sommer var det så mange ganger at vi ikke hadde råd til is. Det er 30 kr for to barn og det har vi ikke penger til. Si at vi dro på stranda tre dager på rad. Det  er mer enn vi har råd til.”
Eller gutt på 13 år:  ”Jeg veit at vi alltid har dårlig råd. Vi har aldri middag hver dag. Om vi f.eks har det to ganger på rad, kan det gå uker og måneder til neste gang. Vi får heller ikke cornflakes og slike ting, mamma sier det går så mye melk.”

 Sosialhjelp som frigjør
”Sosialhjelpen skal bare være en kortvarig ytelse for å komme ut av en vanskelig situasjon, lyder det når politikere blir konfrontert med de lave sosialhjelpssatsene. Ja slik skulle det vært, slik er lovens intensjon, men faktum er mange tusen mennesker som opplever at de blir lenket til sosialhjelpen i mange måneder, til og med år. Det handler ikke om at de ikke vil videre, men at dørene til arbeidslivet er stengt. Det er ikke rom for dem i et arbeidsliv med sterke utstøtingsmekanismer. Da er det strutsepolitikk å påstå at nivået på sosialhjelpen er tilstrekkelig. For svært mange mottakere gir den ikke mulighet til et anstendig liv.
Dersom sosialhjelpen øker til SIFO-nivå, blir ytelsen så høy at mottakerne mister motivasjonen til å søke arbeid, er en annen holdning som verserer blant politikerne. Dette bygger på en antakelse om at folk foretrekker å stå utenfor arbeidslivet, at de ikke ønsker å bidra. Mitt inntrykk gjennom mange år som sosialarbeider er at de aller fleste ønsker å stå på egne ben og bidra til fellesskapet. Sosialhjelpen må være på et nivå som frigjør mottakerne fra daglig bekymringer om økonomi. Det fins atskillig dokumentasjon som viser at sosialhjelpsmottakerne opplever sosialhjelpen som en livbøye de får klamre seg til uten at den hjelper dem opp på tørt land. Et anstendig nivå på sosialhjelpssatsene ville frigjøre krefter hos dem til å mobilisere egne krefter i forhold til å komme i arbeid eller meningsfull aktivitet.

Høring om fattigdom
Jeg tror at synliggjøring av fattigdommen i Norge og de konsekvensene dette får for dem som rammes kan åpne øynene på Norges beslutningstagere.  Fredag 28.august arrangerer Velferdsalliansen som representanter sosialt ekskluderte mennesker,  sammen med fagbevegelsen og Kirkens Bymisjon en stor fattigdomshøring på Youngstorget i Oslo. Der vil regjering og partiledere møte folk som er direkte berørt av en fattig hverdag. Det er ikke nok å si at”alle skal med”, slik Arbeiderpartiet har som ett av sine motto. Det som er sant er at ”alle vil med”. Alle har en indre driv til å gjøre det beste ut av kompliserte situasjoner og ta tak i sitt eget liv. Legg til rette for at fattige ikke bare får en livbøye å klamre seg til. Gi dem tilstrekkelig til at de kan komme seg på tørt land.

Batteriet er et ressurssenter for grupper og organisasjoner. Vi jobber for å bekjempe fattigdom og sosial ekskludering i Norge.