Langtids sosialhjelp – sikkerhetsnett eller hengekøye?

Innledning i anledning seminar i Arbeidsdepartementet 24.04.2013

v/ Kai-Rune Myhrer, daglig leder Batteriet Oslo

Økonomisk sosialhjelp er utfordrende. På sett og vis minner den oss kontinuerlig om det som ikke fungerer i samfunnet. Den minner oss om de som sliter, om de som ikke klarer seg selv, den minner oss om ulikheten i samfunnet – ja om fattigdom. Det er vel få offentlige ytelser som skaper så mye følelser som nettopp sosialhjelpen.

Men det vil vær en løgn å si at sosialhjelpen ikke er utfordrende. Det er utfordrende med passive stønader. Først og fremst fordi vi vet at det er godt for menneske å bruke sine ressurser i fellesskap med andre.  Og det er godt for menneske å delta i de arenaene som de fleste andre deltar. Det er en tungt å stå utenfor. Og som langvarig sosialhjelpsmottaker står man langt på siden av det store samfunnsfellesskapet.

Hvorfor det er vanskelig kan enklest forstås når vi ser på hvem langtidsmottageren er: HIOA  har funnet at de fleste er unge med en overvekt av menn. Mange har en opphopning av problemer på flere områder. Det er stor utbredelse av helseproblemer. Hele 45 % oppgir at de har så dårlig helse at det påvirker evnen til å fungere i dagliglivet. Nær 60 % har dårlig mental helse, og ca 33 % har rusproblemer. 1/4 har få eller moderate problemer. For dem er veien inn i arbeid kortere, men for den store andelen av langtidsmottagere vil overgang til arbeidslivet kreve tett oppfølging og tiltak på flere områder.

Batteriet jobber tett sammen med mange brukerorganisasjoner som representerer flere av de som har vært og er klienter i dette systemet. På Batteriet som er finansiert av Avdir og drevet av Kirkens Bymisjon så er oppgaven å være et ressurssenter for egenorganiserte, for brukerorganisasjoner som arbeider mot sosial ekskludering og for sosial rettferdighet. Vi har Batterier i Bodø, Trondheim, Bergen Kristiansand og Oslo. Arbeidslinja er et tema som diskuteres hyppig blant organisasjonene vi møter. Hva skal til? Hva må endres?

Forut for innlegget her har jeg snakket med en del brukerorganisasjoner jeg kjenner godt og stilt dem spørsmålet: Hva må til for at flere langtidsmottagere kommer i arbeid?

Det er særlig ett svar som går igjen: saksbehandleren hos NAV må ta seg tid til å bli kjent med den andre. Hun må spørre de gode spørsmålene Hva vil du? Hva drømmer du om? Hva kan du? Og være villig til å lytte og til og med gå sammen med den andre på den veien. Jeg har 7 punkter jeg vil snakke om:

1. NAV må øke sin ytelseskompetanse og ha tett oppfølging av den enkelte sosialhjelpsmottaker Selv om sosialhjelpen er lav, så er det en sikker ytelse for langtidsmottageren. Dette gir trygghet. Dersom de skal over på andre ytelser, er det mange som blir utrygge fordi de har erfaring med ikke å få pengene når de skal. Det blir glipper i overgangene. En måte å trygge brukerne på er  at saksbehandler eller konsulent forblir den samme når klienten går over på ny ytelse. Et annet trekk er å gjøre saksbehandlingstiden kortere når man går fra ett tiltak til et annet.

NAV søker personer inn på programmene på bakgrunn av gjerne én samtale. Det blir ikke en relasjon mellom bruker og ansatt av det. Og kunnskapen om brukeren blir mangelfull. Og tiltakene og programmene kan vise seg å være feil.

2. Arbeidsgiverne må også følges opp Jeg mener at man er avhengig av å bruke stillinger på å støtte og sikre arbeidsgivere, slik at de kan våge å ta imot sosialhjelpsmottakere som har store huller på CVen sin.  En forutsetning for at næringslivet åpner opp er at NAV gjør en grundig avklaring. Hva med å videreutvikle modeller der NAV har egne næringslivkonsulenter som holder arbeidsgiverne varme, har dager i sin arbeidsuke i bedrifter for å følge opp alle som er i praksis osv. Altså faste avtaler med store arbeidsgivere som kan ta i mot. Ikea, hotellkjeder, vaskebyråer etc. Store arbeidsgivere har differensierte  arbeidsoppgaver, det gjør det lettere å få innpass. Dersom de har tette bånd til det lokale NAV kontor, er sjansen for at de tar imot flere av klienter til fast arbeid. En del av sosialhjelpsklientene vil ha store vansker med å få arbeid uten at NAV går god for dem.

3. Norskopplæring- også bransjenorsk NAV må samarbeide tettere med norskopplæringen evt at NAV arrangerer norskkurs. Det er en god idé at NAV kan ansette norsklærere som underviser på arbeidsplass, der folk er i praksis. Bransjenorsk blir et viktig stikkord. Mange klarer ikke lære norsk i en klassisk skolesituasjon. Det er for mange hindringer som setter mentale sperrer for læring. Jeg mener at Rosenhoff og andre som driver norskopplæring må utvide metode-spekteret slik at de kan lære bort språk på flere måter.

4. Nivået på sosialhjelpen må økes. Folk blir ikke mer passive når stønadene økes Hvor mye penger fortjener folk å få? Når det gjelder størrelsen på ytelsen så er det slik at for noen er de offentlige stønadene nok til å leve av. Ikke fordi de klarer å leve av den veiledende normen, men fordi en del også mottar flere tilleggsytelser. Dette kan selvfølgelig bidra til at noen ikke opplever det nødvendig å få seg et arbeid. Er svaret på denne utfordringen å senke nivået på sosialhjelpen? Nei!  Vi tror ikke svaret på denne utfordringen er å stramme inn nivået på sosialhjelpen, men derimot så er tett og god oppfølging helt nødvendig av de samme personene. Støtte, motivasjon og integrering er viktige stikkord.

For andre sosialhjelpsmottakere er det nok heller slik at ytelsen er så lav at den enkeltes krefter går med til bekymringer for hvordan hverdagen skal gå rundt. Fattigdomsfellen er krevende og det er vanskelig å ha overskudd, helse og mot til å jobbe målrettet med å komme i arbeid. Jeg hevder at større ytelser vil frigjøre krefter til å bruke på arbeidssøking. Min erfaring er at de aller fleste mennesker vil bidra, vil være innenfor og ikke utenfor. Høyere ytelser vil ikke rokke ved dette. Det er gjort forskning som underbygger dette.

Det er også utfordrende at virkeligheten ikke stemmer med våre visjoner. Visjonene er at sosialhjelpen skal være kortsiktig. Men virkeligheten er ikke slik. Mange går løpet gjennom kvalifiseringsprogrammet, arbeidsavklaringspenger osv, men kommer ikke ut i arbeid. De ender tilbake på sosialhjelp. Jeg var med på flere møter da Bjarne Håkon Hanssen introduserte KVP både på Batteriet, i Kontaktutvalget og i departementet. Budskapet fra departementet var veldig klart : når KVP var fullført så var det 2 veier videre enten mot arbeid eller mot trygd. Er det på tide å ta denne realiteten inn over seg? At det blir en sirkel-bevegelse hvor man rykker tilbake til start? Eller kan KVP fylles med mer innhold som utdanning ? Jeg tenker at  KVP må åpnes mer for rusavhengige enn det som har vært til nå. Rusorganisasjonene hevder at KVP ikke når ut til de rusavhengige.

Kan denne gruppen få sikret livsoppholdet sitt på en rausere måte enn dagens norm og praksis tilsier? Bør det lages en ny stønadsform her, som tar denne gruppen ut av sosialhjelpsstatistikken? Fortsatt er det nødvendig med tett oppfølging, men kanskje ikke med arbeid for øye- men meningsfylt aktivitet. Brukerorganisasjonene er et godt eksempel der mange mennesker finner meningsfylte aktiviteter og gjør et samfunnsnyttig arbeid basert på likemanns og selvhjelpsprinsipper

5. Bolig som en trygg base – en forutsetning for arbeid Mange langtidsmottagere av sosialhjelp har en bosituasjon som er ustabil og uforutsigbar. Dette oppleves som en barriere for å ta nye steg. For å bygge en plattform for å nærme seg arbeid eller aktivitet så er det nødvendig å sikre en egnet bolig med eller uten oppfølging.

6. Rusavhengige som er langtidsmottagere av sosialhjelp må kunne tjene 1G uten avkortning i sosialhjelpen. Rusavhengige har pasientrettigheter, men de er en gruppe som erfaringsmessig blir langtidsmottakere av sosialhjelp og faller utenfor trygdesystemet. De oppfyller de juridiske og helsemessige inngangskriteriene for uføretrygd, men klarer ikke å følge de tiltakene som det er krav til skal være prøvd ut først. For at denne gruppen som i dag er langtidsmottagere må systemet justeres. Det vil snarere motivere enn demotivere til mer arbeid og aktivitet og det vil bli mindre aktiv rus.

7. NAV stat og NAV kommune må samhandle mer! Vi ser at NAV stat og NAV kommune må finne flere måter å samarbeide på. Sosialfaglig arbeid på tvers er en forutsetning for å lykkes i arbeidet med langtidsmottakere.

Samhandling mellom de ulike delene av hjelpeapparatet er en utfordring. Tatt i betraktning at 60 % av langtidsmottagerne har dårlig mental helse så må samhandlingen mellom DPS’ene, bydelene og tiltaksapparatet fungere bedre. Vi ser at DPS’ene trekker seg ut  når andre gir tett oppfølging, f.eks ved tiltaksarbeid. Det psykiske helsearbeidet er veldig avgjørende, at mye av det som er bygd opp kan rase dersom DPS trekker seg ut for tidlig.

Ja, sosialhjelpen er utfordrende. Den minner oss om alt som ikke er optimalt.  Nå har jeg snakket om

  • NAV må øke sin ytelseskompetanse og ha tett oppfølging av den enkelte sosialhjelpsmottaker
  • Tett oppfølging av arbeidsplasser
  • Norskopplæring – også bransjenorsk
  • Nivået på sosialhjelpen
  • Rusavhengige og mulighet til å tjene 1G
  • Bolig som trygg base
  • Samhandling mellom de ulike delene av hjelpeapparatet

 

Batteriet er et ressurssenter for grupper og organisasjoner. Vi jobber for å bekjempe fattigdom og sosial ekskludering i Norge.